Edderkoppen

I norsken skulle vi skrive en novelle eller et kåseri, jeg valgte å skrive en novelle som jeg kalte Edderkoppen.

Edderkoppen

1, 2, 3, 4 harde skritt.

1, 2, 3, 4 dråper treffer gulvet. At stillhet kan være så bråkete har jeg erfart. Alle små lyder som kan være usynlig for sansene, men som høres som harde trommeslag i stillheten. Stillheten er så tung. Luften er klam, hendene er klamme. Jeg er ikke svett, eller varm, men mine hender og føtter er klamme. Jeg går barbeint, med en nattkjole som en gang var skinnende hvit som snø. Den er nå tilgriset med gjørme. Det er mørkt under her, alt er svart, jeg ser bare svart. Det er et lys, et mørkt lys som jeg ser. Det kommer og jeg ligger ikke lenger under sengen, jeg blir dratt bort. Det har hendt så mange ganger at jeg glemmer det. Jeg fortrenger det. Det finnes ikke tid lenger, ingen dag og natt. Hverken timer eller sekunder, men allikevel føles et sekund som en time, men jeg kan bare føle det, ikke vite. Man har håp, alle har det, men den dag man gir slipp på det håpet, går alt som en evigvarende tikkende klokke. Tiden bare går og går, jeg vet den ikke, men føler den så sterkt. I mine tanker lytter jeg, jeg lytter til stillheten, til alt rundt meg, til alt som ikke var der før. Jeg leter etter noe nytt, men håpet er borte. Jeg håper ingenting mer, det tør jeg ikke. Jeg bare venter, venter på at den dag kommer, for det må den. Til slutt kommer den og lyden av skrittene og dråpene vil forsvinne sakte men sikkert.

Edderkoppen er svart. Han styrer over alt, han er kongen. Forsiktig og nøye spinner han sitt nett. De små trådene skaper gylnende stråler i solskinn, mens i mørket syntes de ikke. Nettet blir spunnet, med flid og nøysomhet. Hver tråd blir forsiktig plassert over hverandre. Nå venter han. Han venter på henne. Dagen kommer og nettet skinner, noe flyr inn i det, blendet av skjønnhet, og blir fanget. Tuklet inn i hans nett, fanget i den falske skjønnhet.

Kjærlighet har jeg ikke lenger, den oppgav jeg. Det er ikke noe kjærlighet i deg igjen. Jeg vet det nå, om jeg bare hadde visst det da. Lyset kommer, skrittene er nærme, dråpene drypper. Kalde hender kjennes på føttene, jeg lukker øynene. Alt er svart. Jeg kjenner en hjerterytme, den går fort. Den dunker hardt i brystet. Jeg kjenner ikke min egen kropp, den har sovnet. Jeg har hodet med meg, men jeg er fortsatt ikke tilstede. Jeg tenker ikke klart fordi en tåke er kommet over meg. Hjertet banker fortere og hardere, inntil jeg faller. Under sengen igjen, skrittene går og lyset svinner. 1, 2, 3, 4, 5, 6 dråper drypper som før. Jeg er tilbake uten håp, jeg bare venter. Jeg hører min egen pust, den er tung. Ynkelig er jeg, lyden jeg gir er et så svakt skrik at ingen hører meg. Ingen ser meg.

Edderkoppen smyger seg inn på henne, klar for å slå til. Klar til å ta henne, bit for bit. Edderkoppen spinner sitt nett rundt henne, nå er det ingen vei ut. De spisse svarte hårene stikker som kniver på henne. Hun angrer på at hun lot seg blende, for en dumhet. Naiv var hun. Ingenting kan redde henne nå, hun er alene. Nettet er ikke vakkert lenger, for under den vakre fasaden er det noe seigt som ikke vil løsne.

1, 2, det gjør vondt, 3, 4 hjerteslag. Jeg kjenner min egen puls, mine egne åndedrag. Tunge og vonde er de. Jeg puster inn, smerte. Jeg puster ut, lettelse. Det finnes ikke lenger tanker, jeg tenker ikke lenger, for tankene gjør vondt. Jeg venter, det føles så lenge. Jeg kjenner mine hender. De er kalde og klamme, dype sår som svir. Kjolen er nå svart, ikke en eneste hvit flekk er igjen. Kroppen vil ikke mer. Ikke jeg heller. Hjerteslagene er som smerteimpulser. Harde slag og stikk. Jeg vil vekk. Lyset kommer, jeg spenner hver muskel i kroppen. 1, 2, 3, det svir i øynene, 4, 5 dråper faller fortere enn før. La meg slippe, jeg klarer det ikke. Jeg gir fra meg et siste ynkelige skrik. Tennene biter sammen. Flammende dråper renner. De renner sakte nedover mitt blasse ansikt og ned i mine skjelvende hender. Lyset kommer, men ikke skrittene, dette lyset er anderledes. Større og mykere. Lettelse. Jeg lukker øynene, ingenting, jeg ser ingenting. Det ulmende mørket svinner bort, jeg venter ikke lenger. Jeg svinner bort og inn i lyset.

Tekst: Meg
Bilde: Tatt av meg for noen uker siden